Category: Traducciones

 

Libros de poesía traducidos:

El Dhammapada, El camino de la verdad, con fotografías de Ana Hernández, Arbol Editorial, México, 1981.
Segunda edición de El Dhammapada, Las enseñanzas de Buda, con fotografías de Jorge Vértiz, Arbol Editorial, México, 1990.
Tercera edición de El camino de la verdad, Las enseñanzas del Buda en el Dhammapada, con fotografías de Jorge Vértiz, Arbol Editorial, México, 1994.

Allen Ginsberg, breve antología, Material de lectura Num. 94, Serie Poesía Moderna, UNAM, México, 1982.

Emily Dickinson, breve antología, Material de lectura Num. 98, Serie Poesía Moderna, UNAM, México, 1982.

(Las traducciones de Allen Ginsberg y Emily Dickinson se encuentran incluidas en Los grandes de la poesía moderna, Poetas de la lengua inglesa, Vol. 1 y Vol. 2, Material de lectura, UNAM, México, 1986.)

Kenneth Patchen, breve antología, Material de lectura Num. 116, Serie Poesía Moderna, UNAM, México, 1986.

Bertolt Brecht: Las visiones y los tiempos oscuros, en colaboración con Pura López Colomé, Serie El Puente, Textos de Difusión Cultural, UNAM, México, 1989.

Ivan Malinowski: El corazón del invierno, en colaboración con Francisco Uriz, Los bífidos, El Tucán de Virginia, México, 1991.

Runas para una mesa redonda, poemas de W. S. Merwin, Colección Margen de Poesía, Casa del Tiempo de la UAM, México, 1994.

W. S. Merwin: Después de los alfabetos, antología poética 1952- 1993, traducciones y selección de Pura López Colomé y Alberto Blanco, prólogo de Octavio Paz, W. S. Merwin y Alberto Blanco, Colección Hotel Ambosmundos, México, 1996.

Dhammapada o las enseñanzas de Buda, Fondo 2000, Fondo de Cultura Económica, México, 1997.
Primera edición en España, Fondo 2000, Fondo de Cultura Económica, España, 1998.
Primera reimpresión en México, Fondo 2000, Fondo de Cultura Económica, México, 2000.

La ecuación del fuego, de Jean-Marc Debenedetti, traducción de Alberto Blanco y Danièle Bonnefois, Libros del Innombrable, Zaragoza, España. 2001.

El Dhammapada, El camino de la verdad, con fotografías de Pepe Navarro, Tezontle, Fondo de Cultura Económica, México, 2004.
Primera reimpresión, México, 2011.

55 poemas de Emily Dickinson, poesía Hiperión, Madrid, España, 2010.

 

Antologías:

Más de dos siglos de poesía norteamericana II, edición bilingüe, selección, prólogo y notas de Alberto Blanco, Serie El Puente, Textos de Difusión Cultural, UNAM, México, 1994.

 

Libros de ciencia traducidos:

Plantas de los Dioses, de Richard Evans Schultes y Albert Hofmann, Fondo de Cultura Económica, México, 1982.

El lado izquierdo de la creación, de John D. Barrow y Joseph Silk, Fondo de Cultura Económica, México, 1991.

 

Libros para niños traducidos:

El día de Miranda para bailar, de Jackie Jasina Schaefer, Four Winds Press, Maxwell Macmillan International, New York, 1994.

Trad. Tomica Bajsic

Papagaji
cijeli dan pričaju
a kada se smrači
utišaju svoje glasove
kako bi razgovarali sa svojim sjenama
i sa tišinom.
Oni su poput svih
–          papagaji –
danju rasprave
noću teški snovi.
Svojim zlatnim nakitom
na mudrim glavama,
briljantnim perjem
i srcem nemirnim
od govora …
Oni su poput svih
–          papagaji –
oni koji najbolje pričaju
imaju kaveze samo svoje.

Luksuzni hotel
Malo po malo večer tamni.
telefonske žice pune se
sve je više raspjevanih ptica.
Na drugu stranu radnici,
a ovdje su gosti.
Ovdje je bazen,
a tamo je žeđ.

Ja, naoblačen
Prije nego se podiglo sunce,
nebo je bilo jako plavo.
Planine su bile toliko  tihe,
razdaljina se nije činila prevelika.
Onda se grad počeo mijenjati,
prašina podizati, i sa suncem
stigli su i oblaci:
još jedan dan bez plavog neba …
Moj život prolazi u polu-satovima,
u projektima dovršenim na pola i nezaključenim ljubavima.
Još jedan dan moram progurati …
sa tijelom i dušom kontaminiran.

Mjesec svakodnevice
Skupljam minute za prozorskim oknom
i u tišini pratim stambene zgrade na jugu.
U povečerje zrak je u gradu nečist
i auti se u jatima vračaju u svoja tužna gnijezda.
Svi ovi tužni životi
u sebi nose dubinski smisao – govorim sebi –
ali kada to pokušam objasniti,
buka me autobusa nadglasa.

Zašto toliki oblici?
Tko ne bi želio prošetati
u cipelama ručno rađenim od Boehmea?
Ili uživati jedući mandarine
iz ulaštenog vrta Chang Tzua?
Želim to istražiti, ustrajem i dalje …
Tko ne bi volio opservirati zvijezde
kroz leće koje je ispolirao Spinoza?
Ili leći odmoriti se na vunenoj
deki ispletenoj od Kabira?
Prikupljam energiju kako bi pronašao odgovor.
Tko ne bi želio zasvirati na
fruli od trske koju je izradio Krišna?
Ili gladan sjesti za stol
na drvenoj klupi koju je konstruirao Isus?
Jednostavna i praktična remek-djela.
Možda je ono što ostaje važno na samom kraju puta
ta divota koja izbija iz dovršene zadaće.
Kvantiteta energije prikupljena za svako djelo.

Dobre želje
Sivi dim diže se za prozorom:
hrđavo sunce rasipa i posljednje sumnje.
Želio bi napustiti ovaj grad
u potrazi za zrakom koji se može disati.
Vjetar s planine
tjera cvjetove da se zatvore u sebe,
i onda klonule latice padaju …
Samo to – ne besmrtnost –
zrak koji možemo disati.

RÃDÃCINÃ PÃTRATÃ A CERULUI

Traducción de Elena-Liliana POPESCU

 

DECLARAflIE DE PRINCIPII

Doamnelor, domnilor,
mai înainte de a începe aceastã lecturã
trebuie sã vã mãrturisesc aici -în modul cel mai natural-
douã lucruri de mare sau de micã însemnãtate (dupã cum se vede)
ºi foarte probabil, fãrã vreo importanfiã.

Prima dintre ele este cã eu sunt chimist.
Nu vreau sã spun prin aceasta cã este tot ceea ce  sunt,
dar pentru cã  formafiia mea este ºtiinfiificã
ºi cã -din  acest motiv- între noi fie vorba,
nu va fi dificil sã fim de acord cã 1+1=2.

Bineînfieles cã dacã cineva dintre voi
crede cã 1+1=3, eu sunt de acord.

Sau dacã cineva dintre voi merge mai departe
ºi crede cã 1+1=3.1416…, iar sunt de acord.

Mai mult; dacã cineva mai curajos
crede cã  1+1=0, subscriu de asemenea.

Deºi trebuie sã mãrturisesc
-ºi acesta este al doilea lucru pe care aº vrea sã-l mãrturisesc-
cã simt o tendinfiã  puternicã sã cred cã 1+1=1.

Dar fiecare om de ºtiinfiã are ecuafiiile care i se cuvin
(sau ecuafiiile care aºa i se par) ºi nu cred cã este cazul
sã facem din aceastã formulã o propozifiie universalã.

 

PRIMA LECflIE DE GEOMETRIE

La început era unu.

Mai aproape de punctul din scrierea maya
decât de linia verticalã a sistemului nostru de notafiie.

Unu nu era o cantitate;
Era calitatea purã a Totului indivizibil.

ªi s-a întâmplat ca plecând din marele unu
-la un moment dat- sã se iveascã toate celelalte numere.

Mai întâi s-a nãscut doi
ºi odatã cu el -imediat- trei.
Apoi, în vertiginoasã succesiune,
au izvorât toate celelate numere.

Mai înainte de unu nu mai fusese decât unu.
Nu zeroul vidului inexistent.
Nici zeroul nimicului absurd.
Doar unu, nimic altceva.

 

A DOUA LECflIE DE GEOMETRIE

La început existã un punct.
Nu are dimensiuni ºi nici înfieles.
Este infinit de mic
ºi este etern: nu depinde de timp.

Un segment de dreaptã -oricât de lung sau scurt ar fi-
confiine un numãr infinit de puncte.

O suprafafiã – oricât de mare sau de micã ar fi aceasta-
are un numãr infinit de puncte;

o infinitate (ce pare) mai mare decât numãrul de puncte
dintr-un segment de dreaptã, ºi totuºi- identicã cu prima.

Un volum -oricât de imens sau de infim poate sã fie-
are un numãr infinit de puncte;

o infinitate (ce pare) mai mare decât numãrul de puncte dintr-o suprafafiã
sau dintr-un segment de dreaptã, ºi totuºi- identicã cu prima.

Orice corp cu patru dimensiuni
pare cã are mai multe puncte decât un volum,
o suprafafiã sau un segment de dreaptã,
ºi -cu toate acestea-
el este acelaºi: infinit.

 

A TREIA LECflIE DE GEOMETRIE

Numãrul de minute pe care-l confiine o orã
este mai mic decât numãrul de secunde pe care-l confiine o  orã.
Fãrã îndoialã, existã tot atâtea secunde câte ore existã,
ani, milenii ºi secole în eternitate.
Numãrul acesta este infinit.

Este straniu, dar în eternitate
numãrul de fracfiiuni de secunde
este identic cu numãrul de secunde,
deoarece existã un numãr infinit
de fracfiiuni între o secundã ºi urmãtoarea.

ªi mai ciudat încã: dacã ne gândim la un ceas
ºi vrem sã-i calculãm circumferinfia,
avem nevoie sã apelãm la numãrul π: 3.1416…
Nu  i se cunosc toate cifrele acestui numãr:
Este ceea ce se cheamã un „numãr irafiional”.

Numãrul total al numerelor irafiionale
care existã, este mai mare decât cel al numãrului de secunde
sau decât cel al numãrului de fracfiiuni de secundã posibile.
Toate aceste serii sunt infinite
numai cã unele sunt mai infinite decât altele.

 

A PATRA LECflIE DE GEOMETRIE

Punctul nu are direcfiie.
Punctul nu are înfieles.
Începutul tuturor lucrurilor
nu este mai mult decât intersecfiia
a douã linii care se atrag
acesta este punctul de plecare.

Linia este punctul în miºcare
înspre universul legilor.
Linia are semnificafiie ºi direcfiie.
Nu este altceva decât intersecfiia
a douã suprafefie care cãlãtoresc.
Se poate parcurge toatã lungimea.

Suprafafia este linia în miºcare
înspre caravana  dimensiunilor.
Suprafafia este întinsã ºi planã.
nu este mai mult decât intersecfiia
a douã volume care se întâlnesc:
se poate desena ºi scrie despre ea.

Volumul este suprafafia în miºcare
în afara sa, prin noaptea pe care o vedem.
Ziua este rezistenfia umbrei.
Volumul nu este mai mult decât intersecfiia
a douã timpuri complete într-un corp:
aici se luptã ºi se ºtie, se iubeºte ºi se tace.

Oversat af Thomas Boberg og Morten Søndergaard

 

Poetomatic

til Ivan Malinowski

 

Jeg vil stramme den lille
skrue på mine briller
men har brug for brillerne
for at kunne se
den lille skrue

Er det ikke
situationen her i verden?

 

Min stamme

Jorden er den samme
himlen en anden.
Himlen er den samme
jorden en anden.

Fra sø til sø,
fra skov til skov:
Hvilken stamme tilhører jeg?
– spørger jeg mig selv –
Hvor hører jeg til?

Måske tilhører jeg den stamme
som ikke har nogen stamme;
eller de sorte fårs stamme;
eller en stamme hvis forfædre
kommer fra fremtiden:
En stamme som skal komme.

Men hvis jeg absolut skal tilhøre en stamme
– siger jeg til mig selv –
lad det være en stor stamme,
lad det være en stærk stamme,
en stamme hvor absolut ingen
er holdt uden for,
hvor alt og alle
har sit hellige sted.

Jeg taler ikke om en menneskestamme.
Jeg taler ikke om en stamme fra jorden.
Jeg taler ikke engang om en universel stamme.

Jeg taler om en stamme som man ikke kan tale om.

En stamme der altid har eksisteret
men hvis eksistens stadigvæk må bevises.

En stamme som aldrig har været
men hvis eksistens
vi kan bevise lige nu og her.

 

En skeptisk Noa

Stemmerne, jeg hører stemmerne synge
blide sange midt i syndfloden
mellem plankernes knagen og bragen.

Det er en regn som gør en træt, havets
lovprisning hvis tålmod løfter skibene op.

Sangen er smuk, men volden
som guldet og det kostbare tømmer vækker,
vokser som tvivlen i en konges hoved.

Det er menneskets elendighed som negligerer
dødens kolossale tilstedeværelse.

I den ensomhed som du ikke kendte til
spørger du efter dem der blev tilbage,
du lider og du vil have svar.

Fra mørket kommer fuglenes skrig
som ingen forstår.

De kunne forlade verden, men fornuftens træge
stemme er det fine net
som edderkoppen spinder rundt om sit bytte.

Nattens argumenter er stærkere
end fortrydelsernes kommen og gåen.

Mellem spejlingerne ses billedet af dem
som byggede deres hjem på sandets historie,
klippen og fiskene i nettet.

Håbet strejfer de bølgende vande
som forveksler ro med dyb.

Intet erstatter de fantastiske sole
de blå marker kronet af haner
spejlsalene hvor hinden fødte.

Du må se dyrenes stilhed
som lytter for at være mindre alene.

Det er køernes diskrete musik
som i deres hvidhed mister hyrden
og som søger det uendelige i græsset.

Grå himle daler ud af tågen
og de første tiders lys glider ud.

Noas ark flyder oven på vraggodset
og Noa, hvilende mellem fårene, sover
uden at bekymre sig om verdens sæd.

Han ved at hinsides den åbne himmel
begynder ørkenen og glemslen.

 

Fraktalteorien

I naturen findes der kun to typer væsener:
De store og de små.

De store er altid som de nu er.
De små er symboler.

Selvfølgelig mangler vi at vide
store i forhold til hvad…
og små i forhold til hvad …

Alle væsener er store i forhold til noget
og alle er små i forhold til noget andet.

Med andre ord:
Alle væsner er store og små på samme tid.

De er hvad de er
– vi er hvad vi er –
og på samme tid altid, symboler.

 

Principerklæring

Mine damer og herrer:
Før jeg begynder min oplæsning
vil jeg gerne tilstå – på den mest naturlige måde –
et par ting som er mere og mindre alvorlige (som man nu ser det)
og som sandsynligvis er helt betydningsløse.

For det første at jeg er kemiker.
Med det vil jeg sige, at det er ikke alt hvad jeg er,
men at jeg har en uddannelse som forsker
og – derfor – mellem os
kan vi let enes om at 1 + 1 = 2

Men naturligvis hvis der er nogen af jer
der mener at 1 + 1 = 3 vil jeg være enig.

Eller hvis nogen af jer går endnu længere
og mener at 1 + 1 = 3.1416 … vil jeg også være enig.

Og ydermere: hvis en eller anden meget dristig
skulle mene at 1 + 1 = 0 vil jeg også skrive under på det

Selvom jeg må tilstå
– og det er det andet jeg ønsker at tilstå –
hælder jeg kraftigt mod at mene at 1 + 1 = 1.

Men enhver videnskabsmand har de ligninger som han fortjener
(eller de ligninger som han nu synes) og jeg forestiller mig ikke
jeg ud fra den formel kan fremsætte en universel teori.

 

Stenens salme

Til himlens og jordens Guder
beder vi med hele vores sjæl
at stenen bliver forvandlet til frø
for at de kan føde markerne
de høje krystalliserede træer
som vi kan bygge vores andet hjem med
et nyt navn i dette liv
et nyt sted i en anden natur.

På den måde vil vi være befriet for de modstridende vinde
og de andres perverse meninger
men – og det er det vigtigste –
på den måde vil vi være beskyttet mod os selv.
Det er vores sult efter anerkendelse
og vores tørst efter frelse.

Vi vil lære at lytte med hænderne
denne tavse susen som stenene drømmer
og som – uden at ville det –
gir os den største lektie
i ro og fuldkommenhed.

Fordi hver sten er en stavelse
i det store navn vi staver imellem os
og skabelsen som blot er en kærlighedssang
der strømmer fra dets tålmodige hjerte.

Vi vil ikke være hverken mere eller mindre end stenene:
en evig venten uden venten
i vores eget rum
og vores egen tid.

Det er ikke forgæves at vi anråber
stenenes perfekte stilheder
i lange samtaler med natten:
materie og elektroner som summer
i så høje frekvenser at kun poesiens
hastighed kan få os til forstå den slags sprog.

Men det kan godt betale sig at anstrenge sig for
at opnå et sådant stade af svimmel ro:
Vindens fossiler har ikke mere krop
ikke flere spor af katastrofer
hvor Guderne skrev deres navne
med brændende kulstykker
hverken klarere eller ældre end de første ord
som jorden fremstammede.

Og eftersom der ikke er to sten af samme farve
samme overflade og samme vægt
er det heller ikke muligt at finde to sten med samme stemme.
Man skal kalde hver sten ved sit navn
hemmeligt skjult og uomsætteligt …
et navn så langt
fra menneskets hjerte
at man ville sige – næsten – ikkeeksisterende.

Men det eksisterer: man behøver blot at røre en sten
for at føle hvordan alt i den vågner
ved varmens intime kalden
og ved blodets oprindelige rytme.
Dens kærlighed er og er ikke af denne verden.
Dens gode værker
falder med sin egen vægt.
Det er dens fattigdom som frembringer miraklet.

Ilden som ånder i hver sten
er en askesol
som har sovet i millioner af år.
Hvor end den går har stenen hjemme,
i dens krop, dens skygge og dens indre måne.

Alt hvad angår sten er enkelt …
vi behøver ikke
at forklare os …
de forstår os uden ord.

For der findes ikke noget bedre selskab
i en lang søvnløs nat
end en blid sten som sover i hånden.

Der findes ikke noget bedre middel
mod selvmordernes melankoli
end en ædelsten hængt om halsen

Der er ingen bedre allieret
i et altafgørende slag
end en sten som er klar til alt.

Der findes intet bedre tilflugtssted
for os, de vildledte mennesker,
end en sten til nå hjem med.

MAPPE

Traduzione Claudio Fiorentini

 

I

Cominciamo dal principio:
La Terra non è La Terra.
La mappa non è il territorio.
Il territorio non è la mappa.

Una mappa è un’immagine.
Una mappa è un modo di parlare.
Una mappa è un insieme di ricordi.
Una mappa è una rappresentazione proporzionale.

I quattro venti, i quattro fiumi, le quattro porte, i quattro pilastri della terra di cui parlano i miti non sono altro che i quattro angoli di una mappa.

Ogni mappa è un’immagine, un quadro, una metafora, una descrizione…
Ma non ogni descrizione, metafora, immagine o, si dà il caso, ogni quadro è – necessariamente- una mappa.
Però può arrivare ad esserlo.

 

II

Una mappa non è altro che –come disse il pittore Nabi Maurice Denis di tutti i quadri- una disposizione di forme e colori su una superficie bidimensionale.

Se tutto il territorio fosse omogeneo, in una mappa si segnerebbe soltanto il profilo dei limiti del territorio.

Non crescono alberi in una mappa.

Una mappa del mondo reale non è meno immaginaria di una mappa di un mondo immaginario.

 

III

Una mappa non è altro che una rappresentazione bidimensionale di un mondo tridimensionale che percorre un fantasma: il tempo.

Se abbiamo potuto mappare un mondo di tre dimensioni in due, deve essere possibile mappare un mondo di quattro in tre.

Con una mappa olografica si potrebbe mappare il tempo.

Così come la terra non cessa di cambiare con il tempo, la storia delle mappe non cessa di cambiare con la storia.
La nostra idea di spazio cambia come cambia la nostra idea di tempo.

 

IV

Ogni mappa comincia con un viaggio.
Ma, ogni viaggio comincia con una mappa?

La mappa sta al viaggio come il mito sta al linguaggio.

Le mappe, al principio, furono racconti di viaggio.
Poi le mappe furono paesaggi al filo dell’orizzonte: narrazioni visive.
Finalmente, viste a volo d’uccello: poemi geografici.

Una mappa è una manifestazione artistica della paura dell’ignoto.

 

V

Vedere la terra da sopra: arroganza di un dio impostato.

Nel principio le mappe della terra sempre furono accompagnate dalle mappe del cielo.
Poi le mappe rimasero senza cielo.
Andando avanti così, molto presto le mappe rimarranno senza terra.

La verità che si può dire non è la verità.
Le parole non sono cose che designano.
Le mappe della terra non sono la terra.
Le carte astrali non sono il cielo.

Un punto è un paese.
Una linea è un’autostrada.
Una superficie colorata è un paese.
Un volume deve essere una mappa della storia.

 

VI

Mappe esteriori: geografia.
Mappe interiori: psicografia.
Le porte sono i sensi
I limiti sono il corpo.

La morale che si deduce dalle mappe deve avere un nesso con un’idea di dominio o –nella migliore delle ipotesi- con un’idea di conservazione.

Quando si pensa nella relazione diretta che esiste tra le mappe, i guadagni, le guerre di conquista e il dominio del tempo, non si può che pensare al titolo di quel poema di Stephen Spender:
Un cronometro e una mappa di artiglieria.
Una mappa a misura dell’ambizione dell’uomo.
L’ambizione di un uomo a misura di un sistema di riferimenti.

Tutti i punti di riferimento in una mappa vedono in fuori.

 

VII

Le mappe sono ritratti ideali di nostra madre.

Le mappe ci guardano dritto in faccia quando rendono conto delle superfici.
Quando vogliono render conto delle profondità, ci guardano di sbieco.

Nell’infanzia della cartografia non era possibile -e, forse, neanche auspicabile- demarcare i territori della vigilia dei paesaggi dei sogni.

Cosa sono i colori di una mappa se non un sogno?

Il ricordo anestetizzato della nostra infanzia.
Le finestre aperte nell’ufficio del cartografo.
Una sorgente della più pura e semplice felicità.

 

VIII

Ogni mappa è un’isola.

Ciò che prima era un territorio selvaggio, ora è una mappa.

Ogni scrittura è frammentaria.
Ogni mappa è frammentaria.

Nelle mappe non si è percorso nulla.
Nella poesia non c’è nulla di scritto.

 

Mauvaise mémoire

Trad. Stéphane Chaumet

 

L’histoire est une science fondée sur la mauvaise mémoire
Miroslav Holub

 

Quand arrivèrent les premières pluies
nous fîmes le nécessaire
nous descendîmes de nos hautes pensées
et commençâmes à labourer les champs
nos mains nous servaient de pelles
et les pieds étaient nos pieds
nous arrosâmes la semence
avec nos larmes

Vinrent ensuite les prêtres
enveloppés de grandes plumes jaunes
et avec des mots plus rutilants que la mer
ils parlèrent un langage rempli d’images
et pour eux nous fîmes
ce qui était nécessaire

nous construisîmes une longue route
très longue
une route grandissime
qui allait de la maison des morts
jusqu’à celle des moribonds

alors apparurent les nuages
sur la rivière ronde
et nous entendîmes des voix
qui dépeçaient nos vocables
nous comprîmes que la fin était proche

et nous fîmes le nécessaire
nous étalâmes le peu que nous possédions
et feignîmes de tout savoir
nous apprîmes à pleurer
comme les femmes et les enfants
apprirent à mentir comme les hommes

trois grands trous s’ouvrirent dans le ciel
par le premier descendit la lune
par le deuxièmement monta le serpent
et par le troisième
(ceci vous le savez déjà)
tomba une étoile de fer blanc
quand elle toucha la terre
nous sûmes que le temps était accompli

nous fîmes le nécessaire
nous déchirâmes le voile
et battîmes le tambour
jusqu’à ce que le vide
fût installé dans nos coeurs

une face inconnue apparut
dans les fils de la toile
et quand ses lèvres bougèrent
un nouvel espace devant nous surgit

nous fîmes le nécessaire
nous prîmes les montagnes
et nous les retournâmes bouche en bas
pour qu’elles récupérassent le souffle
nous saisîmes les rivières
et nous les mîmes debout
pour qu’elles vissent à nouveau le ciel

nous prîmes ensuite nos corps
avec beaucoup de précaution
par la pointe des ailes
et nous les lavâmes dans le miroir des noms

alors ils nous ordonnèrent de nous réveiller
et nous fîmes le nécessaire
en arrière restèrent les champs
et les cloches souillées
par le chant d’un oiseau de l’autre monde
restèrent en arrière aussi les cartes
préparées pour la fuite
et nous n’eûmes d’autre choix
que de poursuivre le chemin sans carte
ce qui est la même chose
que de rester là où nous sommes

nous entendîmes venir du fonds de la terre
la sourde rumeur
d’un tourbillon de rien
poussé par un vent nouveau né
entre les mains
la créature nous dit
ce que toujours nous avions voulu savoir
et que toujours toujours nous avions oublié
qu’il n’est pas d’autre rêve que celui-ci
et que l’éveil est un autre rêve
plus profond
si nous nous réveillons en dedans
ou plus superficiel
si nous réveillons en dehors

comme nous ne comprenions pas quoi était quoi
nous fîmes le nécessaire
nous nous assîmes pour attendre
l’éboulement

et nous continuons ici attendant
comme si attendre
n’était pas labeur suffisant.

CIRCLING BEACONS

Translation: John Oliver Simon

 

 

Suns

 

PAPER TRAILS

High
on the mountain
among tireless pines

There
where silence
turns to snow among branches

Lives
a species of
crow that flies like a man.

Its wings
are a hope
of seeing the signs of time,

Its cries
white pages
on black scree of dream.

 

INTERIOR CITY

Dawn.
Light’s mossy silence
sprouts by tkhe tombstones.

Now rooftops
first touched by sun
seem to wake from slumber.

Shadows
slip away, barely
any trace of night remains…

Birds
shatter the last stars
with their cries.

Death
sings when she wants to
make things clear in her dominion.

 

ROOSTER IN SHOP-WINDOW

Stopped
in full battle-cry
by a challenge of fire,

The rooster
displays flowers — red,
purple, yellow — on his comb.

He spreads
his wings as if to
fly with a gleam of glance,

While
his feet rest solemnly
in the mom-and-pop shop window.

Waiting,
holding on. The form
itself retains the gift of song.

 

ERODING TIGER

By day
he sleeps, by night
he roars, pacing his cell.

Shadows.
Time’s imperceptible
passage puts on a circus:

A sea
of abandoned chairs
stained by a few faces.

The clear
eyes of the tiger
see one cage inside another.

Life.
Beyond bars
blazes the true sun.

 

THE FINAL GUESTS

A party
for knowing eyes:
bonfires of glass in store-windows.

Billboards
call from the path,
each cardboard gesture a mannequin.

Howls
of smoke, burning
mouthfuls light up the lungs,

The street-
dogs carefully inspect
each bag of garbage,

While
a man spits
fire: bones the sun loves.

 

CONQUEST OF IDENTITY

A sheaf
of silence shines
on earth, defeated weapons,

Helmets,
the table sprinkled
with ashes, stained with wine.

Once
the enemy’s markets
blossomed on this red and white plain.

Deep
silence, the siege
finally has been lifted…

Dawn.
All that’s left of these warriors
is a victory of dream.

 

Earth

 

SEASONS

Autumn’s resting
on a basket of fruit,

Sound of footsteps climbing
and descending stairs:

Tower of clean dishes.

In the midst of leaves
a sun’s thinking
about which way to fly.

 

Winter,
silent fog

Sleepers fly
with eyes burning:

They seek the earth no more.

The edges of night
get thinner and thinner
pouring out wine.

 

Spring,
cage of stars

Hide the seed
in a woman’s house:

Deep source of mystery.

Under the moon
voices extend their ancient
spout of shadows.

 

Tone of summer
subtle for everything.

Mask of love
on flowered walls:

Join up in open air.

Blue instruments
for bodies
that know how to listen.

 

THERE IS NO PARADISE WITHOUT ANIMALS

Transparent cages: a monkey climbs
nimbly, looks, whirls, leaps…

Breaks lenses with its tail,
perspective of the man of words.

Laughs and laughs at the owls
as the seal laughs, as the camel

Ruminates the grass of the just
to compensate pale horizons.

Turning and turning in cages,
it’s a sad life in the zoo:

The egg cracked by artificial light
wants to be a turtle at all costs.

Goodbye, friend lion, friend zebra,
goodbye to the whole exotic party:

The bear swims, the parrots whistle…
the man struggles behind bars.

 

FIREFLY

A firefly describes
inexact orbits
in the darkness.

Life is only apparently
symmetrical.

Perfection
is not on life’s side.

 

TEACHINGS OF ATLIHUAYAN

Sitting under the trees we let the wine flow.
Crows sway back and forth in our glasses
and frogs practice oratoriso down by the pond.
The oldest eucalyptus carries the tune
as its fronds move gently: silence
is doubtless the most difficult art.

While light holds on and years are graceful,
the world shows us only its brightest leaves.
So we all believe that time never passes
because the grass is green.

But night falls
and it starts to rain
under the weight of fruits.

Hurting
we start back home
while the frogs still singing
summer’s tunes
remind us sadly
there’s no place to which we can return.

 

THE BEETLE’S HOUSE

Little buddy, fondle
the earth with your feet.
carry your house beyond
its dark beginning.

You’re about to find
in some waiting hollow
that eternity which shines
blindingly, everywhere.
So close your wings,
roll up your house
in the world’s ball
so light doesn’t burn your eyes.

You’ll see that your inside
is only what was always
outside, and that the world
was because you were.

 

KNIGHT FOR ROOK

Windows open the solitude

Of men forever exchanging

Queens, bishops and pawns

Till the king’s dead. Hid

By lager’s familiar logic

They don’t sense darkness

Biding the knight’s steed

The castle’s white glance

 

Night

 

BERENICES

Carry me to peaceful isles
of uncomplaining death,
Berenice, your starry braid
shows the path to climb.

Open your wings,
the ocean’s a geranium
that lifts up seven
stairways of stone.

Labyrinths, portals,
mattresses of earth:
promises of light
bathe in the vault.

A cobbler sleeps
by his sickle,
child of the lion
who harvests stars.

From the near shore
you can see the summit
rippling at noon
through distances of air.

Carry me away, break
the palate of glass:
leaves are trembling
with sparkles of salt.

Shining by night
dressed as a child,
you hurl down leaves,
green lips of future.

 

DANCER OF SIGIRI

Temple of pleasure, light
devoted to beauty:
softness of shoulders
and the course of two rivers
sustain a medallion.

Jade moon, garlands:
transparent cymbal
and love’s nostalgia
sleeping among pearls
of the arm-ring.

Flowers, living jewels:
diamond of fatigue
running down her cheeks
to corners of her mouth
leaping into emptiness.

A starry sky
at the song’s height
rattles, the smile
of a girl who dances
in the presence of death.

 

CHINESE CHECKERS

Peel your eyes and take your chances
tracing an uneven path
across the darkened checkerboard.

This game kills a little time
out there where every evening
fragile constellations glow.

Sailor-girl without a ship,
farmer-girl in the Milky Way,
your dream sings us to sleep.

Unmoving amid spinning time
that celebrates your silver heart
you’re getting closer and closer.

Below the depth of thunderclouds
you journey to inner earth:
blue meadows and tents of skin.

Figures human and divine,
gold nuggets of scarlet horses,
the moon above the mountains.

 

NOCTURNE

Witness to stations and seasons
the train on which I travel
has been left all alone
lost in the sleepiness
of this little town.

Looking out my window
I see shadows growing
projected by the moon
on the stone head
of a statue.

The cool of night
pervades the empty cars,

wipes my forehead clean,
carries away memories.

The moon
makes her nest,
a house of salt
among naked
branches.

 

TS’I SMILING

Rooster-clouds,
power flooding the earth.

Her voice keeps watch.
Lying down in dreams
she listens to blue flies buzz.

The curtain shines,
a prisoner of power.

The only light’s the moon
launching gossamer boats.

The flies
soar high, teetering,
begging for water in shrill voices.

They say:
“If anyone loves, it brings wrath.”

 

TWELFTH NIGHT

Waiting in the café
cutting with his finger
slices of heaven
hoping to find her



Little doll, little girl
baked into the loaf
memory of ocean
the all-seeing knife

©

An island of sugar
in a sea of coffee

©

Children’s laughter

 

Water

 

ENDURES LIKE WATER

The window detains lyrics
of a song that makes me sad:
a voice awakens, rises, fills with light…
barely touching the cross of guitars
disappears at last into a chorus.

Even though it doesn’t last,
despite the moment.

Poured out into horizon’s cradle:
a white raft on the high sea;
here too there’s light for lovers,
for their clean game of mirrors.

I’ve wanted to believe,
always wanted to believe.

Down from the flagship’s rail they throw
a shadow-ladder to those who know nothing;
in a movie a door opens…

Everything revolves and changes,
everything endures.

Gigantic cupola stuffed with memories,
from room to room I follow that perfume.

Unmistakable odor,
falling rain.

How can I forget you if the music goes on?

 

CHANGE OF TONE

Offer the harvest, try one more octave,
suffer so much to take our pulse.

Sick men stay far away
with obsessions and false vigor.

Where sky and water split apart
an amazing instrument is growing.

Some aspect of ourselves
goes to war on the usual front.

Uniformed in skin, the truth
is an officer barking commands.

Ladies of the house protect
our courage in a compass rose.

Life has nothing she can wear
to walk out on the street.

 

CHAMBER MUSIC

Alone.
Not even six a.m.

I walk
to produce time
waiting for the sun to rise.

Hands in my pockets
birds in the meadow
shivering with cold.

I tell them good morning.

My breath’s a braid
of golden steam.

I’ve touched it with my lips.

 

INVADERS

Black rump, wheat-colored mane,
water canters down window pane.

Gray drops gathering
surging hordes
a rider in every saddle
inky hooves reflecting:

What a huge world — he’s thinking —
to go on falling forever…

I see forgotten worlds
backlit in the window:

Life is water cantering
always black night outside.

 

A LITTLE MESSAGE

That pigeon
whose shadow sways
on the red tile roof

From a distance
she looks a lot
like Lady Death

She lands and preens
folding her wings

Then she looks at you:
she knows the time has come.

 

CODA

We have loved silence so much
that we use it to speak.

We’ll see in justice of words
and fullness of their members.

Strength to stop pretending
and walk upright into an embrace.

 

 

Libros de poesía:

Dawn of the Senses, Selected Poems of Alberto Blanco, antología bilingüe que recoge poemas de seis libros publicados en México así como algunos poemas inéditos, editada por Juvenal Acosta y traducida al inglés por W. S. Merwin, Edith Grossman, Eliot Weinberger, Julian Palley, Mark Schafer, John Oliver Simon, Robert L. Jones, Jennifer Clement, James Nolan, Joanne Saltz, Joseph Pitkin y Reginald Gibbons, City Lights Books, Pocket Poet Series No. 52, San Francisco, 1995.
Segunda edición, City Lights, San Francisco, 2014.

El origen y la huella/The Origin and the Trace, un homenaje a Jorge Cuesta, imágenes de Alberto Dilger, traducción al inglés de Julian Palley, (circa), San Diego, 2000.

De vierkantswortel van de hemel, Gedichten, traducción al holandés de Bart Vonck, Wagner & Van Santen, Holanda, 2002.

A la lumière de la nuit / A la luz de la noche, con collages del autor, traducción al francés de Danièle Bonnefois, Manière Noire Editeur, Vernon, Francia, 2005.

A Cage of Transparent Words, a selection of poems by Alberto Blanco, antología bilingüe que reune poemas de nueve libros publicados en México, editada por Paul B. Roth y traducida al inglés por Judith Infante, Joan Lindgren, Elise Miller, Edgardo Moctezuma, Gustavo V. Segade, Anthony Seidman, John Oliver Simon y Kathleen Snodgrass, The Bitter Oleander Press, New York, 2007.

Feu nouveau /Fuego nuevo, anthologie de Alberto Blanco, traducción de Stéphane Chaumet?, L’Oreille du Loup, París, Francia, 2009.

Afterglow, edición bilingüe de Tras el rayo, traducción de Jennifer Rathbun, The Bitter Oleander Press, New York, 2011.